PFU og 22. juli-klager

I dag har Pressens Faglige Utvalg behandlet flere klager på medias dekning etter 22. juli. Debatten har vært vært interessant å følge (kudos for strømming!), men jeg føler behov for å kommentere noe av det som har kommet frem.

Det første er journalisters bruk at Twitter og Facebook. Norsk Presseforbund har bestemt av redaksjoner og journalisters ytringer på sosiale medier kan klages inn for PFU, men kun når det tydelig er en del av den redaksjonelle dekningen. I en av klagene på VGs dekning av rekonstruksjonen på Utøya den 13. august, er VG-journalisters selvbejubling på Twitter i etterkant et tema.

Jeg mener at det er rett at redaktører og journalisters ytringer på sosiale medier skal kunne underlegges presseetisk vurdering. Det jeg mener er galt, er at journalister og redaktører ikke underlegges de samme krav som stilles til oss andre offentlige meningsytrere. Mimir Kristianson har fått kjeft, Nestleder i Tromsø Unge Venstre like så, og, ikke minst, Høyreprofilens kommentarer da Stella Mwangi vant MGP ble slått stor opp. Til dels har disse forsvart seg med at de ytret seg som privatpersoner og ikke i kraft av sine verv. Dette har ikke blitt godtatt som en unnskyldning av media, og det skal det ikke heller. Jeg er av den klare oppfatning at man alltid ytrer seg i kraft av sine verv, særlig når man har nevnt disse på sine profiler. Jeg mener det er problematisk at journalister, som også gjerne har VG eller TV2 i Twitternicket sitt, ikke skal dømmes etter samme standard som de dømmer andre.

Det andre er et moment som flere ganger ble nevnt under PFUs behandling; at dette er en så stor og alvorlig sak at man må kunne gå lengre i dekningen enn man ville gjort i en annen sak. Dette mener jeg er galt. Dette skal behandles som en hver annen sak. Jeg har tidligere skrevet om hvorfor rettssaken skal føres som en hver annen rettssak, og jeg mener også at man skal beholde de presseetiske standardene man tidligere har hatt. Hvis man mener at disse er for strenge kan man gjerne jobbe for en oppmykning, men nå har vi et sett med presseetiske regler, og de skal også følges.

Leder for utvalget, Hilde Haugsgjerd, sa at i denne saken må hensynet til berørte veie tyngre. Jeg er uenig. Hvis man sier det, så sier man samtidig at man til vanlig ikke tar nok hensyn. Det man derimot kan si er at det i denne saken er så mange berørte at summen av hensyn blir tyngre en i vanlig sak.

Jeg skal ikke felle noen dom i disse sakene, det er ikke min oppgave. PFU er et godt utvalg som pleier å komme med gode avgjørelser. Det gjør de sikkert i dag også, men jeg håper at de gjør som det har vært bemerket i alle uttalelsene de har kommet med angående dekningen etter 22. juli: At de kommer med en helhetlig vurdering av hele dekningen. Evaluering er en god ting - også for media.

Rettsstaten Norge

Norge er en rettsstat. I en rettsstat er domstolene åpne og uavhengige. Det er ikke en politisk oppgave å vurdere de rapporter som domstolene ber om og de beslutningene de fatter. Politikken skal lage et lovverk som man mener er godt og rettferdig, og alle saker skal behandles i det samme systemet etter samme metode og samme lovbok.


I går kom den rettspsykiatriske rapporten fra de sakkyndige i saken mot ABB etter 22. juli. Som dere sikkert vet konkluderte de med at han ikke er strafferettslig tilregnelig.


Øyeblikkelig kom det en storm av folk som mente at dette var galt. At en mann som over så lang tid har planlagt slike handlinger ikke kan være utilregnelig - i rettsmedisinsk forstand. Journalister, forståsegpåere og enkelte politikere gikk ut og krevde en ny rapport fra nye sakkyndige. Størst av disse er nok lederen i Stortingets justiskomité, Per Sandberg (FrP). Til VGNett sa han:

"Hvis det er mulig for oss å kreve noe som helst, så bør det gjøres en ny og bredere vurdering enn bare disse to"

Jeg mener at alle som ikke er befattet med saken, men som krever en ny rapport tar feil. Det er ikke jobben til politikere og journalister å felle dom over de sakkyndiges rapport. Den skal nå behandles i den rettsmedisinske kommisjon, og de skal vurdere om den er faglig holdbar.


Man kan og man bør diskutere lovene og rettsprinsippene. Det er bare slik man sørger for at lovverket til en hver tid reflekterer det samfunnet faktisk ønsker. Man kan gjerne bruke denne saken og denne rapporten som en basis for en diskusjon om rettspraksis i Norge. Man kan og man bør diskutere hvilke kriterier man stiller for at noen skal defineres som utilregnelige, og for hva man gjør når det skjer. Den man ikke skal gjøre er å diskutere denne saken og denne rapporten.


Vi kan og skal stille spørsmål ved systemet og lovverket. Men vi skal aldri blande oss inn i enkeltsaker. Hvis politikere skal kunne instruere domstolene om å foreta nye vurderinger og pålegge dem å endre beslutninger, bare fordi man ikke er enig, sparker man beina under rettssikkerheten. Da mister domstolene sin uavhengighet, og man kan ikke lengre være sikker på at man får en rettferdig rettssak. Da mister vi en av grunnpilarene i demokratiet.


I Norge har mantraet etter 22. juli vært 'mer åpenhet og mer demokrati.' Hvis politikerne skal begynne å bestemme over domstolene i enkeltsaker, går vi ned en farlig vei. En vei som leder bort fra demokratiet, og mot noe helt annet.

Taleskriver

Det ligger vanligvis mye arbeid bak en tale. Først er det noen som skriver den, her i fylkeskommunen er det vanligvis administrasjonen, men noen ganger er det vi politikere som tar pennen fatt selv.

Etter at et utkast er skrevet må det redigeres. Det er skjeldent at man ikke har noe å endre på, om ikke annet pynter man på språket. Det er her slike som meg kommer inn. I steden for at rådene skal kaste bort tiden sin på å lese, kladde, skrive, lese, kladde skrive, så kan jeg gjøre det. Da får de drive med politikk og jeg får gjøre noe jeg virkelig liker.

Etter at utkastet er ferdig og jeg har hamret løs på det, leser rådene gjennom og kommer med endringer som de mener bør inn. Jeg skriver dem inn, vi tar en siste finsjekk og kontrollerer alle fakta, og vips: Fiks ferdig tale, klar til fremføring.

Lange dager

Det blir ofte lange dager, slik som i dag da vi har gjort alt klart til budsjettfremlegg i morgen.

Når man ikke forlater kontoret før 2145, er det greit å være på god fot med sine to beste venner; koffein og nødmat!

Lesestund

Det er aldri mangel på ting å lese i politikken. Hver uke, enten mandag eller tirsdag, er det rådsmøte. Papirene til dette får vi torsdag eller fredag, og da har man planene for helga klare.

Man utvikler ganske raskt en følelse av hva som er nødvendig å lese, og hva man bare kan skumme, men tid tar det like fullt.

Mye av det som står er interessant og man lærer mye fra det. Mine favoritter er konsesjonssøknader for kraftverk. Der lærer man både mye om kraft og om naturen der man ønsker å bygge ut.

Mediehverdag

 En viktig del av jobben som rådgiver er å følge med på hva som beveger seg ute i verden. Hva er det media er opptatt av? Hva er det folk skriver i leserbrevspaltene? Er det noen oppslag vi bør svare på?

For å følge med på dette bruker Nordland fylkeskommune noe som heter Retriever. Det er et selskap som søker gjennom aviser, nett og radio etter kodeord og kan sende resultatene til deg på e-post. Disse får jeg tre ganger om dagen, og dere kan tro det skrives mye der ute om fylkeskommunen og om ting vi er interessert i.

Den første mailen som jeg får 7:30 har vanligvis ca. 250 oppslag. Heldigvis så er det bare overskrift og ingress som visen før man trykker på linken!

Neste mail kommer 10:00. Her er det færre oppslag, vanligvis rundt 50. Disser komme ri hove4dsak fra diverse nettaviser og det er skjeldent noe fra nordlandspressen

Den siste mailen kommer klokken 15:00. hHer er det 50-60 oppslag og da kan det godt være noe lokalt stoff. Det er ikke mange redaksjoner i Nordland som bruker nettavisen som nettavis, men ofte varsles saker som kommer i neste dags papiravis. Det kan være greit å vite!

Står til stryk

Jeg er opplært til at man burde være ren og pen i tøyet, og alltid kle seg slik det sømmer seg. Derfor går jeg alltid i dress i på jobb. Full dress (ikke noe juks med dongeribukse og blazer, no sir!) hver eneste dag.

Det i seg selv er greit. Det er ikke noe problem å gå med dress, så lenge man bruker hodet når man handler. Man bør kjøpe gode skjorter og en dress som ikke bare passer akkurat. Den skal sitte godt, men man skal kunne bevege seg.

Det som er et herk med dress, er skjortene. Dress hver dag vil si at det går med fem-seks skjorter hver uke. Det er greit å vaske dem, klesvask er det alltid. Det kjipe er å stryke. Man får teknikken etter en tid, men det er fortsatt mye annet man vil bruke tiden på. Kanskje jeg skulle skaffet meg en avtale med et renseri...

Møteliv

I politikken er det mange møter. Noen synes det er kjedelig, men jeg tillhører den sære minoriteten som digger det.

Når man begynner er det ikke mange møter, og de er ikke så tunge. Men etterhvert blir det flere og flere møter og man får mer og mer å lese til dem. Til dagens første møte hadde jeg min egen bunke, og i tillegg lå det 160 sider på bordet. Det skal ikke være lett!

Hjemreisens bakside

En av grunnene til at jeg elsker livet i politikken er at jeg får reise mye. Jeg er av natur rastløs, så det å reise passer meg i grunnen godt. Hvis det går to-tre uker uten at jeg forlater Bodø kjenner jeg at noe er galt.

Mange som ikke liker å reise spør meg om jeg ikke blir sliten av alle flyene og flyplassene. Svaret er nei. Jeg er så vant med å reise at jeg kan rutinen. Jeg vet når jeg må møte opp og hva jeg må gjøre. Den store hemmeligheten bak en trivelig reise er å ikke stresse, og å aldri hisse seg opp. Når jeg reiser prøver jeg alltid å ta det med ro. Jeg har innsett at et forsinket fly ikke lander noe raskere bare fordi jeg blir sint.

Det er bare en ting med reising jeg ikke har blitt vant med og som jeg fortsatt ikke liker. Man kan kalle det hjemreisemedaljens bakside: det å pakke ut når jeg kommer hjem. Hvis jeg finner en unnskyldning kan kofferten stå i mange dager før dem blir tømt. I dag måtte jeg heldigvis ha tak i laderene i bunnen av kofferten. Kanskje den plasseringen kan bli en vane...?

Konferanse om transportårer fra vest til øst

I dag er jeg på Værnes på en konferanse om transportårer fra vest til øst. Det er midtnordenkomiteen som har invitert til konferansen, og det snakkes mye om Meråkerbanen som går over grensen og inn i Sverige.

Når man snakker om jernbane nord i Norge er det ikke persontrafikk som er det store temaet, men godstrafikk. Det produseres mye i nord. Vi har fiskeri, mineraler og tømmer, for å nevne noe. At dette skal ut i verden, det er ikke bare vi som trenger mat. Mye av dette foregår i dag langs veien, men det er et mål å få mer av dette over på bane og kjøl.

Transporten skal gå raskt (intet har det mer travelt enn en død laks) og den skal være miljøvennlig. Ca 25% av norges CO2-utslipp kommer fra transportsektoren, og det er en stor klimagevinst å hente ved å få transporten over på mer miljøvennlige framkomstmidler