Rettsstaten Norge

Norge er en rettsstat. I en rettsstat er domstolene åpne og uavhengige. Det er ikke en politisk oppgave å vurdere de rapporter som domstolene ber om og de beslutningene de fatter. Politikken skal lage et lovverk som man mener er godt og rettferdig, og alle saker skal behandles i det samme systemet etter samme metode og samme lovbok.


I går kom den rettspsykiatriske rapporten fra de sakkyndige i saken mot ABB etter 22. juli. Som dere sikkert vet konkluderte de med at han ikke er strafferettslig tilregnelig.


Øyeblikkelig kom det en storm av folk som mente at dette var galt. At en mann som over så lang tid har planlagt slike handlinger ikke kan være utilregnelig - i rettsmedisinsk forstand. Journalister, forståsegpåere og enkelte politikere gikk ut og krevde en ny rapport fra nye sakkyndige. Størst av disse er nok lederen i Stortingets justiskomité, Per Sandberg (FrP). Til VGNett sa han:

"Hvis det er mulig for oss å kreve noe som helst, så bør det gjøres en ny og bredere vurdering enn bare disse to"

Jeg mener at alle som ikke er befattet med saken, men som krever en ny rapport tar feil. Det er ikke jobben til politikere og journalister å felle dom over de sakkyndiges rapport. Den skal nå behandles i den rettsmedisinske kommisjon, og de skal vurdere om den er faglig holdbar.


Man kan og man bør diskutere lovene og rettsprinsippene. Det er bare slik man sørger for at lovverket til en hver tid reflekterer det samfunnet faktisk ønsker. Man kan gjerne bruke denne saken og denne rapporten som en basis for en diskusjon om rettspraksis i Norge. Man kan og man bør diskutere hvilke kriterier man stiller for at noen skal defineres som utilregnelige, og for hva man gjør når det skjer. Den man ikke skal gjøre er å diskutere denne saken og denne rapporten.


Vi kan og skal stille spørsmål ved systemet og lovverket. Men vi skal aldri blande oss inn i enkeltsaker. Hvis politikere skal kunne instruere domstolene om å foreta nye vurderinger og pålegge dem å endre beslutninger, bare fordi man ikke er enig, sparker man beina under rettssikkerheten. Da mister domstolene sin uavhengighet, og man kan ikke lengre være sikker på at man får en rettferdig rettssak. Da mister vi en av grunnpilarene i demokratiet.


I Norge har mantraet etter 22. juli vært 'mer åpenhet og mer demokrati.' Hvis politikerne skal begynne å bestemme over domstolene i enkeltsaker, går vi ned en farlig vei. En vei som leder bort fra demokratiet, og mot noe helt annet.